Nyromantikken og romantikken har til felles at man var opptatt av det irrasjonelle, det uforklarlige, det som får mennesker til å utføre irrasjonelle handlinger. I tillegg var man i begge disse epokene opptatt av det mystiske og fantasien til mennesker. Men nyromantikken skiller seg ut ved at i denne epoken var nyromantikkerne, altså dikterne og hovedpersonene i litteraturen, ikke fant seg til rette i det moderne samfunnet. De følte ofte en fremmedfølelse og skrev også ofte om denne følelsen. I tillegg ble det ofte skrevet om outsiderne, altså de som ikke passet like godt inn i samfunnet.
Nyromantikken var ikke i tråd men det moderne prosjektet. Selv om disse epokene var på samme tid, kan man si at de er det motsatte av hverandre. I det moderne prosjekt trodde man på framskritt og at man kunne opplyse folket. I nyromantikken var det en desillusjonisme. Desillusjonisme vil si at man er negativ, man føler seg fremmed for hverandre og for samfunnet. Man trodde ikke på fremtiden eller på illusjonene som var for fremtiden. Man trodde altså ikke på fremskritt. Derfor prøvde man ikke å opplyse folket, og litteraturen var derfor heller ikke problemorienter og pedagogisk. Det man virkelig skrev om var det ubeviste sjeleliv.
Noe som kjennetegner litteraturen i nyromantikken var at man ofte skrev i jeg-person. Da får leseren tilgang til jeg-personens tanker og følelser. Som sagt var i tillegg ofte jeg-personen en outsider som kunne utføre rare, irrasjonelle handlinger. Årsakene til disse handlingene lå ofte skjult i jeg-personens tanker og følelser.
To av de viktigste forfatterne i nyromantikken er Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder. Begge disse forfatterne er kjente for å skrive om outsiderne i samfunnet. Knut Hamsun blir sett på som den først nyromantikkeren. Han skjelte ut andre forfattere og anklagde dem for å skrive uinteressant og uviktig. Det viktige mente han var det ubevisste sjeleliv. Sigbjørn Obstfelder var også en kjent nyromantikker. Han er nok mest kjent for diktet Jeg ser. Dette diktet handler om en jeg-person som føler seg fremmed i verden.
Dette bildet heter Aften på Karl-Johan. Munk malte dette bildet i 1892. De fleste av bildene til Munch går rett inn i nyromantikken. I dette bilde ser vi an strøm av mennesker som går sammen. I bakgrunnen er det en person, en outsider. Som går alene. Han passer ikke inn sammen med de andre menneskene i bildet.
Kort fortalt er nyromantikken en epoke hvor det irrasjonelle kom i fokus. Dette gjaldt både i litteraturen og i annen kunst. Det ble ofte skrevet om outsideren og det ble ofte skrevet om en jeg-person.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar