Reklame

Reclamare betyr å rope eller skrike noe. Fra dette latinske ordet kommer det norske ordet reklame. En reklame blir brukt til å få vanlige mennesker til å kjøpe et produkt eller til å få oss til å reflektere og tenke over noe.

Innenfor reklamesjangeren er det to retninger: kampanjer og reklamer. En kampanje vil ikke få oss til å kjøpe et produkt, men den vil få oss til å tenke over kampanjens budskap. Budskapet kan for eksempel være at man skal bruke bilbelte, tenke over hvor fort man kjører, være oppmerksom på miljøet eller ikke drikke for mye alkohol. En kampanje appellerer til fornuften. Vær fornuftig, da går alt bra!

En reklame derimot, appellerer til følelsene våre. En reklame vil at vi skal kjøpe et produkt og påstår derfor ofte at ved hjelp av dette produktet får man et bedre liv. Man blir tynnere, penere, smartere eller man får en enklere hverdag. Og det trenger jo alle. Vi blir påvirket av reklamen og derfor løper vi og kjøper produktet.

I reklamesjangeren er det vanlig å bruke tekster som er sammensatt av blant annet lyd, bilde og/eller tekst. Hva slags sammensatt tekst reklamen er, kommer an på hvor vi finner reklamen. På TV eller kino er det mest vanlig med både lyd, bilde og tekst. Mangler en av disse, for eksempel lyden, er dette veldig unormalt, men det kan være et godt virkemiddel. Vi blir oppmerksomme på det som er unormalt og husker det. I trykte reklamer er bildet ofte det viktigste. Et godt bilde sier mer enn tusen ord. Når vi det på et bilde, behøver vi ikke å tenke. Ubevist siger reklamen inn, og vi blir påvirket.

Før i tiden var en vanlig reklame at en person snakket om positivt produktet, for deretter å anbefale mottageren til å kjøpe produktet. I dag har reklamene ofte en fortellende historie, en ”storytelling”, varer kanskje bare i 30 sekunder, men likevel blir mottakeren kjent med reklamens hovedperson sitt liv. Reklamen er underholdende og argumenterer på en indriekte måte.

Argumentene i reklame kan både være bevis og påstander. Slagordene til reklamene er ofte korte og enkle, med enderim eller bokstavrim som gjør slagordet enkelt å huske. Vi vil da kjenne igjen produktet når vi står i butikken og skal velge mellom utallige produkter med ulike merker. I tillegg er det ofte sterke og tiltrekkende farger i reklamen. Slik fanger reklamen blikket vårt og vi ser lenger på reklamen enn det vi ellers ville gjort. Argumenterer reklamen med bevis, brukes ofte fremmedord og utenlandske ord som engelsk. Da øker respekten vi har for reklamen, og vi tror virkelig på produktet. Reklamer spiller også ofte på sex og sterke stemninger.

Nyromantikken

Nyromantikken hadde sin glanstid omtrent fra 1890 til 1900. Dette var en reaksjon på naturalismen. Det sies at nyromantikken var et 1890-tallsfenomen. I denne epoken var mange kritiske til den problemorienterte litteraturen. Den nyromantiske bølgen satte fokus på menneskets følelsesliv.

Nyromantikken og romantikken har til felles at man var opptatt av det irrasjonelle, det uforklarlige, det som får mennesker til å utføre irrasjonelle handlinger. I tillegg var man i begge disse epokene opptatt av det mystiske og fantasien til mennesker. Men nyromantikken skiller seg ut ved at i denne epoken var nyromantikkerne, altså dikterne og hovedpersonene i litteraturen, ikke fant seg til rette i det moderne samfunnet. De følte ofte en fremmedfølelse og skrev også ofte om denne følelsen. I tillegg ble det ofte skrevet om outsiderne, altså de som ikke passet like godt inn i samfunnet.

Nyromantikken var ikke i tråd men det moderne prosjektet. Selv om disse epokene var på samme tid, kan man si at de er det motsatte av hverandre. I det moderne prosjekt trodde man på framskritt og at man kunne opplyse folket. I nyromantikken var det en desillusjonisme. Desillusjonisme vil si at man er negativ, man føler seg fremmed for hverandre og for samfunnet. Man trodde ikke på fremtiden eller på illusjonene som var for fremtiden. Man trodde altså ikke på fremskritt. Derfor prøvde man ikke å opplyse folket, og litteraturen var derfor heller ikke problemorienter og pedagogisk. Det man virkelig skrev om var det ubeviste sjeleliv.

Noe som kjennetegner litteraturen i nyromantikken var at man ofte skrev i jeg-person. Da får leseren tilgang til jeg-personens tanker og følelser. Som sagt var i tillegg ofte jeg-personen en outsider som kunne utføre rare, irrasjonelle handlinger. Årsakene til disse handlingene lå ofte skjult i jeg-personens tanker og følelser.

To av de viktigste forfatterne i nyromantikken er Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder. Begge disse forfatterne er kjente for å skrive om outsiderne i samfunnet. Knut Hamsun blir sett på som den først nyromantikkeren. Han skjelte ut andre forfattere og anklagde dem for å skrive uinteressant og uviktig. Det viktige mente han var det ubevisste sjeleliv. Sigbjørn Obstfelder var også en kjent nyromantikker. Han er nok mest kjent for diktet Jeg ser. Dette diktet handler om en jeg-person som føler seg fremmed i verden.

Dette bildet heter Aften på Karl-Johan. Munk malte dette bildet i 1892. De fleste av bildene til Munch går rett inn i nyromantikken. I dette bilde ser vi an strøm av mennesker som går sammen. I bakgrunnen er det en person, en outsider. Som går alene. Han passer ikke inn sammen med de andre menneskene i bildet.

Kort fortalt er nyromantikken en epoke hvor det irrasjonelle kom i fokus. Dette gjaldt både i litteraturen og i annen kunst. Det ble ofte skrevet om outsideren og det ble ofte skrevet om en jeg-person.